Pierre Boulez lager samtidsmusikk. Når man hører én av hans pianosonater om gangen, er det liksom noe som mangler. Det er så mange pauser innimellom (det går sikkert an å høre på Boulez sine sonater på Youtube eller noe (men jeg gidder ikke å legge dem ut her)). Jeg har funnet ut hvorfor det er slik. Hvis man spiller av alle de tre pianosonatene til Boulez samtidig (totalt 16 satser), blir det et ordentlig musikkstykke:
For å sammenligne har jeg lagt sammen 16 satser fra noen av Beethovens pianosonater (Op. 13, 17, 57, 110 og halve 111). Dette blir ikke et ordentlig musikkstykke (men snarere noe for samtidsmusikkhyllen på biblioteket (der bl.a. Boulez er å finne)):
Det er litt rart da, hvordan ett og samme grep både kan gjøre stygg musikk litt fin (Boulez), og fin musikk litt stygg (Beethoven).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar